Ulike aspekter ved delingsøkonomien har med rette fått sin plass i media. Fordeler som fremheves er bedre ressursutnyttelse, innovasjon, og gründervirksomhet. Ulempene knyttes til prisdumping, ansettelsesforhold, og beskatning. Uansett standpunkt vil den utfordre oss som kunder, ledere, og samfunn. Jeg mener på en positiv måte.
Det grunnleggende ved delingsøkonomien er bedre utnyttelse av mennesker og eiendeler som har ledig kapasitet. Effekten av en bedre utnyttelse av ledig kapasitet er på makroplan estimert til å gi en årlig økning i EU-28 brutto nasjonalprodukt på EUR 570 milliarder. På mikroplan viser data fra USA at en godt utnyttet leiebil erstatter 10 eiebiler og at privatpersoner som leier ut eiendeler tjener i gjennomsnitt USD314 ekstra i måneden. En masteroppgave ved NHH viser at motivene for å engasjere seg i denne økonomien er blant annet knyttet til finansielle (tjene penger) og bekvemmelighetsmessige (enkelhet) aspekter.
Fordi delingsøkonomien har forankring i sosiale, økonomiske, og teknologiske drivkrefter er det mye som tyder på at den vil ha en vedvarende og viktig effekt for økonomien. Derfor har en rekke produsenter av for eksempel klær (Filippa K) og biler (BMW) begynt å tilby kundene å leie produktene på dags eller timebasis som et alternativ til å måtte kjøpe. Det samme skjer nå innen en rekke andre markeder – noe som gjør at produkter i ulike kategorier blir omdefinert til tjenester og tilbudt i et leiemarked.
Konsekvensene av at kundene i større grad leier fremfor eier, er at industribedrifter rettet mot konsumenter (biler, sykler, båter, ski, klær, etc) vil oppleve en vesentlig reduksjon i omsetningen. Med fallende etterspørsel etter produktene og tilhørende fallende omsetning, vil produsentene for å opprettholde en lønnsomhet, redusere kapasiteten gjennom nedbemanning. Mens nedleggelser eller nedskalering av bedrifter vil være problematisk for dem som blir berørt, vil det for samfunnet være store gevinster å hente.
Plattformselskapene, som aktørene i delingsøkonomien kalles, har, fordi de i svært liten grad eier aktiva selv, en helt annen kostnadsstruktur enn de etablerte selskapene. Airbnb mobiliserer privat utleiekapasitet via en elektronisk plattform hvor partene kan møtes og avtale på en svært effektiv måte. Av denne grunn har de en helt annen kostnadsstruktur enn for eksempel verdens størst hotellkjede. I tillegg kan plattformselskapene gjennomføre transaksjonen med lavere kostnader enn de etablerte.
Når transaksjonskostnadene (søke-, informasjons-, forhandlings-, beslutningskostnader) endres på grunn av teknologi, endres spillereglene i økonomien – noe som rammer all bedrifter i bransjen. Effektene vil spre seg som ringer i vannet og utfordre alles forretningsmodell på effektivitet fordi plattformselskapene kan dekke det samme behovet på en bedre måte med lavere transaksjonskostnader.
Delingsøkonomien er derfor en drivkraft for innovasjon i markedstilbudet og en drivkraft for innovasjon i forretningsmodellene for etablerte bedrifter. Slik sett vil delingsøkonomien være som en omstillingsagent for Norge – en omstilling Regjeringen legger opp til for å bringe oss over i en mindre oljeeksponert økonomi, en grønnere økonomi, og en mer gründerbasert økonomi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar