torsdag 10. juni 2010

Politikerne - ikke kapitalismen er død!

Artikkelen er publisert som hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 14. juni 2010.

Investor Øystein Spetalen erklærer i Dagens Næringsliv kapitalismen for død. Jeg tror han tar feil. Finanskrisen lærte oss at vi ikke kan stole på finansrådgivere. Gjeldskrisen i PIIGS-landene lærte oss at vi ikke kan stole på politikerne. Paradokset er at politikerne forsømte seg i reguleringen av finansnæringen også. Nå lider vi alle. Jeg tror politikernes rolle mer enn kapitalismen ligger på sotteseng. La meg utdype.

I etterdønningene av finanskrisen ser vi at en rekke sentrale aktører blir stilt til ansvar for sine handlinger. I New York er Bernard Madoff dømt til historiens lengste fengselsstraff. I Washington DC måtte lederne av Goldman Sachs gjøre rede for sine disposisjoner. I Reykjavik blir de ansvarlige for nedsmeltingen av økonomien arrestert. I Oslo er DnBNOR tiltalt og Fokus Bank dømt for uredelig salg av kompliserte finansprodukter. Sånn sett kan vi si at rettssystemet fungerer.

Men for de mange tusen privatpersoner som tapte sparepenger, hus eller jobb som en følge av finansakrobatenes kreativitet og grådighet, er dette en fattig trøst. Men når vi ikke kan stole på nære rådgivere, hvem kan vi da stole på? Politikerne? Tja! Dagens Næringsliv på lederplass 25 mai hevder at en av hovedgrunnene til finanskrisen var Amerikanske politikeres mangelfulle evne til å regulere finansnæringen. Men hvordan kan det ha seg at de som er satt til å ivareta innbyggernes interesser, ikke gjør det?

I et demokratisk samfunn benytter vi representasjonsprinsippet. Fordi vi ikke kan eller vil delta i samfunnsutviklingen lar vi andre gjøre det for oss. I dag er det politikere på valg som representerer oss i kommunale og nasjonale spørsmål. I litteraturen kaller vi dette et dobbelt prinsipal agent problem med tilbakemelding hvert fjerde år. Primærvalgene i California viste at velgerne ønsker nye agenter da de gamle ble forkastet.

Som innbygger (prinsipal) velger jeg en politiker (agent) til å tale mine interesser. Politikerne (nå i rollen som prinsipal) må deligere store deler av oppgaven til et profesjonelt byråkrati og et stort antall offentlige tjenesteleverandører (agenter som f.eks. Nav, sykehus, skoler, etc). Det underlige er at innbyggerne (prinsipalen) i prosessen blir den lidende part. Kan dette være noen av forklaringen på det Henrik Thune i Aftenposten 10 mai kaller demokratiets globale tilbakeslag? Innbyggerne stoler ikke på politikernes evne til å gi dem det offentlige tjenestetilbudet de forventer i et moderne samfunn.

Norsk Kundebarometer ved Handelshøyskolen BI viser at brukerne av utvalgte offentlige tjenester ikke er fornøyd med hva de mottar i innhold eller omfang. Tilfredshetsnivået er lavt, svært varierende og med horisontal utvikling over tid. På denne bakgrunn kan vi si at norske politikere (agentene) ikke har gjort jobben sin ved at velgeren (prinsipalen) ikke får den livskvaliteten de ville at politikerne skulle gi dem. Men politikerne svikter ikke bare på mikro nivå - også på makronivå.

Den Europeisk gjeldskrisen viser at de som er satt til å representere innbyggerne ikke har handlet i tråd med deres beste interesser på lang sikt slik prinsipal-agent forholdet tilsier. Portugal, Irland, Island, Grekenland og Spania (PIIGS-landene) har kommet i et politikerskapt uføre som vil prege innbyggernes livskvalitet i lang tid fremover. Svært få privathusholdninger kan neglisjere at nytelse må stå i forhold til ytelses. Hvorfor kan da politikerne leve etter andre regler?

Mens bedrifter har en egen agenda om å tjene penger, er det vanskelig å forstå at politikere også har en egen agenda - en agenda annerledes enn dem de er satt til å representere. Politikernes svært kritikkverdige disposisjoner og beslutninger (ref NSB og Nav krisen)kan kun forstås i et kortsiktig maktkamp perspektiv. Ønsket om å sitte i posisjon har gjort at de har abdisert i rollen som ansvarlige agenter som skal ivareta innbyggernes interesser.

Finanskrisen, den europeiske gjeldskrisen og vinterens erfaringer viser at politikerne sliter med å prioritere ressursene riktig på lang sikt. Deres fokus er dessverre mot neste valg. Brutte valgløfter er det beste beviset på dette. Sånn sette er politikernes rolle mer på sotteseng enn kapitalismen som tross alt har gitt oss en svært gunstig velferdsutvikling i store deler av verden. Det vil si, inntil politikerne forkludret det hele.

Ingen kommentarer: